Terror og tankens kraft

Så har det skjedd igjen ...Terroren har tatt et kraftig grep rundt frykten vår igjen. I går, på selveste nasjonaldagen til Frankrike, var det Nice som fikk gjennomgå... Og hele verden med dem ...

Jeg legger nå ut en novelle som jeg hadde på trykk i Magic Magasin - skrevet etter forrige angrep i Frankrike .... Les om du har tid og lyst. I hvertfall ikke la frykten være årsaken som holder deg tilbake fra å lese.

Tankens kraft

   ”Hva tenker du på, min kjære?” sa Peder. Han tittet bekymret bort på sin kone som satt med strikkepinnene i hendene. Strikkingen gikk på autopilot – men etter å ha vært gift med den samme kvinnen i nærmere 50 år, kjente han så godt hennes gester og utrykk. I dag var hun nok en gang langt avgårde i tankene sine, og han hadde en sterk anelse om hva det var hun tenkte på. Hun hadde hatt dette sorgfulle utrykket så uendelig mange ganger den siste tiden.

   ”Jeg som alltid har syntes at verden har vært et godt sted å være, synes ikke det lenger,” sa Margot og lot strikketøyet falle tungt ned i fanget.

   ”Hvorfor sier du det, Margot?” Peder dumpet ned i godstolen sin tvers overfor sin kone.

   På nytt stirret Margot på et punkt som Peder ikke kunne få øye på. Det var ikke synlig for hans øyne.

  ”Jeg tenker jo på all terroren som skjer i denne verden, ja, rundt om i Europa,… alt er så veldig nær oss. Og dette er bare begynnelsen … Hvordan kommer dette til å ende?”

   Peder så at Margots øyne ble våte av tårer. Han grep etter hånden hennes. ”Jeg vet ikke Margot …”

   I noen sekunder fyltes rommet med dyster taushet og tunge tanker. Peder var klar over at dette var noe som opptok Margot. Hun tenkte ikke på seg selv, men på barna og barnebarna. Hva kom til å skje med verden framover? Kom barnebarna til å få oppleve alt det gode som verden hadde å tilby, eller kom de til å bli ofre for terrorismens monstre? Det var slik hun tenkte.

   Men all denne grublingen hennes hadde begynt å tære på ham, også. At hans kone satt der med dystre tanker dag ut og dag inn, gjorde ikke ting noe bedre. Tvert i mot. Han nådde ikke lenger inn til sin kjære kone, de som alltid hadde hatt så gode samtaler. Han resignerte i grunnen litt, han også, og det måtte bare ikke skje.

    Han reiste seg, gikk ut på kjøkkenet og satte over kaffen. Litt varmt i kroppen og et par krumkaker kunne ikke løse noen verdensproblemer, men det kunne absolutt ikke gjøre det verre heller, tenkte han.

   Da han kom inn i  stuen med et brett med to kaffekopper og litt kakerester fra julen, satt Margot fortsatt og stirret trist ut i luften.

   ”Du, vet du, at nå synes jeg vi drikker opp kaffen og tar oss en tur ut før det blir mørkt. Det er ganske så lenge siden du og jeg har ruslet oss en tur, og det tror jeg at vi begge kan ha godt av nå,” sa Peder.

   ”Hva er det du sier?” utbrøt Margot, som om han hadde foreslått noe helt forferdelig.

   ”Gå tur ?”

   ”Ja, gå tur!” gjentok Peder, som om det var en aldri så liten ordre.

  Margot tok en slurk av kaffen og ga seg hen til tanker og strikketøy igjen. Da kaffen nærmet seg bunnen i begge koppene, reiste Peder seg og gikk bort og klappet Margot på skulderen. ”Legg fra deg strikketøyet ditt nå, min kjære”, sa han. ”Nå er det tid for litt frisk luft.”

   Margot la motvillig fra seg strikketøyet, og Peder visste at hun gjorde dette kun for ham. De respekterte hverandre i dyp kjærlighet, men i det siste hadde luften vært tung å puste i, syntes han. Til og med julen hadde kommet og gått uten de helt gode følelsene, fra hennes side.

   At Peder hadde en liten baktanke med turen deres, fortalte han ingenting om.

     I sakte tempo gikk de side om side i den friske januarluften, uten at et ord ble utvekslet. Varm røyk kom ut av munnene og ansiktsfargen forvandlet seg raskt til noe friskere og  mer levende enn på lenge.

     Peder trakk inn den klare luften, lukket øynene og sendte ut et lydløst takk.  ”Har du glemt livsfilosofien vår, Margot?” sa Peder etter en stund.

 Margot rykket til i den ene skulderen, før hun dro lua lenger ned over ørene. ”Livsfilosofien vår?” nærmest hvisket hun. Det er lenge siden vi har snakket om det – eller … rettere sagt, det er lenge siden jeg har tenkt sånn,” sa hun. ”Ja, det er det virkelig,” la hun til for seg selv.

   Peder kunne nærmest se at hun spolte tankene tilbake i tid.

  ”Ja, det er jo ikke det vi snakker om til daglig. Nå har det vonde som utspiller seg rundt om i verden fått så stort innpass i ditt hode – at du har antagelig skjøvet vekk de gode tankene som du var så flink til å ha,” sa han.

    Lenge gikk de begge i dype tanker bortover det nybrøytede fortauet. Luften hadde vært klar og kald, men nå begynte den og fylle seg med hvite snøfnugg.  Margot løftet hodet og stakk ut tungen, slik at noen av de hvite fnuggene fant veien dit. Et øyeblikk frydet hun seg om en liten unge. Peder kjente gleden spre seg i magen da han hørte sin kones latter. Det var en kjærkommen og etterlengtet lyd.

   ”Så pent kong Vinter gjør det for oss!” sa Margot. I neste øyeblikk møttes to votter i et kjent og godt grep, og bare knasende skritt i snøen kunne høres i stillheten.

   ”Det du sender ut, får du tilbake, vet du,” sa Peder inn i den snøfylte luften.

   ”Ja, jeg vet jo det, Peder`n min,” svarte Margot og klemte hånden hans litt ekstra. ”Og jeg har visst sendt ut dystre ting i lang tid, nå.”

   ”Det har du, og jeg har ikke klart å nå inn til deg, for du har bare vært opptatt av alt det mørke som mediene formidler til oss,”  sa Peder lavt.

   ”Du vet at når du sender ut mye frykt, så er det frykt du får tilbake. Redselen og frykten forfølger deg. Dette har jo vi levd etter i mange år, og det skal vi fortsette med, kjære Margot. Kan ikke du og jeg se tilbake på et godt liv? Og de vonde og fargeløse dagene vi har hatt, har vi jo alltid klart å sette litt farge på, tross omstendighetenes lys.”

   Margot nikket. ”Ja, det er virkelig sant, men nå er jeg, og vi, så maktesløse overfor det som skjer rundt i verden. All terroren…”

   ”Men Margot…. ”sa Peder. ”Hør på deg selv, nå! Denne terroren du snakker om, den har jo allerede klart å gjøre det som er hensikten – nemlig å skremme vannet av deg, og hvem vet, kanskje den kan skremme deg til døde, også! Vi – du og jeg – kan ikke gjøre noe konkret mot denne terrorismen, det får myndighetene ta seg av, men vi kan gjøre noe enda bedre, - vi kan snu tankegangen vår. Vi kan vise kjærlighet i stedet for hat og frykt. Du vet at kjærligheten er og blir det sterkeste våpen,” sa han.

  Margot stoppet å gå, lot en mann med hund passere dem, før hun strakte seg litt på tå og kysset Peder på kinnet. ”Du er det vakreste og klokeste mennesket jeg vet om,” sa hun.

   ”Vel, jeg har jo lært meg litt av hvert gjennom livet, men det har sannelig, du også, Margot. Men takk for ordene dine,” la han til.

   De fortsatte å gå, uten mål og mening, gikk bare der hvor det var brøytet og der føttene førte dem.

   ”Men det er barna våre og særlig barnebarna jeg har tenkt så mye på,” sa Margot etter en liten stund.

  ”Jeg vet det, kjære, men vi kan ikke annet enn å leve her og nå, la være å frykte frykten og tenke så positivt vi kan. Sterkere virkemidler finnes ikke,” sa han.

  Sammen gikk de videre gjennom vinterettermiddagen, mens skumringstimen nærmet seg. Peder kunne merke på sin kone at noe var annerledes ved henne. Noe ved holdningen kanskje? Eller var det skrittene hennes som var en tanke lettere? Livet hadde lært ham mye. Det gjaldt å bruke sine indre sanser også, ta imot signaler og vibrasjoner fra det ikkefysiske rundt oss. Livet var fantastisk, og mørket som fantes rundt om i verden skulle aldri få slukke det vakre lyset.

   Det var slike tankerekker Peder gikk og tenkte på nå, og han var usigelig glad for at Margot nå var på vei til å finne tilbake til disse tankene. Det var det han hadde håpet og trodd på, med denne lille gåturen deres.

   ”Vet du? Nå fikk jeg lyst til lage vafler når vi kommer hjem!” sa Margot og smilte.

   ”Oi, det hørtes godt ut,” svarte Peder og smilte. ”Har vi rømme, da? Det er jo så godt med rømme på vaflene.”

   ”Vet du, jeg kjøpte rømme i går, enda jeg ikke visste hva jeg skulle bruke den til. Det var liksom bare noe som sa meg at jeg skulle kjøpe med meg den boksen,” sa Margot tankefullt.

   Peder sa ingenting, bare knep igjen munnen og nikket på hodet. Så bra, tenkte han. Hun har nok fått litt hjelp både støtt og stadig av det vi ikke kan se, av det som hjelper oss videre her i livet, - men hun har bare ikke vært mottagelig for annet enn sine egne dystre tanker.

   ”Nei, nå snur vi og går hjem igjen,” sa han. ”Nå vil jeg hjem til min smilende kone og hennes sprøstekte vafler med syltetøy og rømme på.”

   ”Skal bli, min kjære husbond! Og takk for at du tok meg med ut i kulden og lot varmen slippe inn i sinnet og hjertet mitt igjen!”

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />