I mange
år skrev jeg sanger og taler til alle anledninger, og i den forbindelse kom jeg
jo borti alle slags framtoninger. Men den episoden jeg kanskje husker aller
best, tror jeg absolutt kan egne seg på trykk…
Det var
en lørdag aften at telefonen min ringte. Et ukjent nummer viste seg og en hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende
Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, men
hva visste vel jeg.
Noen
unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld, kom
hun ikke med. Her var det en dame som tydelig var vant til å få tilfredsstilt sitt behov når hun selv måtte ønske det.
Ӯ
ringe for æ vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Æ så du annonsert i
Sandefjords bla”.
”Ja…”
Jeg var litt nølende, merket jeg.
Ӯ vil
ha en spesiell sang. Til en begravelse. Mi mor har gått bort!”
”Åh...”
sa jeg, som hater ordet kondolerer. Mer tror jeg ikke at jeg fikk lirket ut av
meg.
”Ja,”
fortsatte Bodil, ”men æ vil ha en lystig sang til ære for ho! Æ vil ha no
muntert, skreve på ei drekkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel
forstand!” sa hun, og vektla de siste to ordene med mørk tyngde.
”Ja
vel…” sa jeg og grøsset en anelse, men jeg visste samtidig ikke om jeg
skulle le eller gråte. Det slo meg at noen kanskje tøyset med meg, men jeg
torde ikke å spørre …
”Og no
har æ fått masse pæng!” fortsatte stemmen. ” Masse pæng!” gjentok
hun med stor entusiasme i stemmen.
”Kor
mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å stilne et par sekunder.
”Jeg
tar 500,-,” svarte jeg.
Ӂh,
det er da iiiiingenting! Det skal du få!” sa Bodil muntert. Hun syntes
opplagt at jeg ba om knapper og glansbilder.
”Skal
sangen bare være fra deg?” spurte jeg forsiktig. Jeg visste ikke helt
hvordan jeg skulle nærme meg dette vesenet. Hun var så helt annerledes enn alle
andre ”sangkunder” jeg hadde snakket med opp igjennom årene.
”Nei,
nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,”
sa Bodilstemmen.
Brått
fjernet stemmen seg fra røret og den søkte mot noen i bakgrunnen hennes. Så kom
stemmen tilbake, og nå var den en anelse spak...
”Han
Karsten spør om du kan ta det for 400 kr.?
”Nei,”
sa jeg og kjente at det rykket godt i smilemusklene. ”Og du sa nettopp at du
har masse penger!” dristet jeg meg til å si.
”Ja,
ja, det har æ!” sa dama. Den hese Finnmarksstemmen gikk brått opp en oktav.
Så sa hun
ikke mer, før jeg hørte mumlende Finnmarksstemmer i den andre enden. Dette kan
ikke være noen jeg kjenner som tøyser med meg, rakk jeg å tenke.
”Han
Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona? Stemmen var spak
igjen.
”Nei,
dere får en sang ut fra de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500
kroner,” sa jeg. Nå måtte jeg nesten bite meg selv i leppen, for ikke å
brøle ut i latter.
”Ja,
ja. Det er no helt greit!” sa damen. Stemmeleiet hennes beveget seg som flo
og fjære.
”Men
min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no
obduserast!”
”Hva?”
sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?”
”Nei,
nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
”Hva???” Nå
gikk det nesten rundt for lille meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg,
allikevel... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at
dialekta var ekte.
”Ja,
vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
”Hva???”
Latteren min ropte om å få komme opp og ut,
nå, og jeg måtte bokstavelig talt holde meg for munnen. Dama – og folka som var
sammen med henne, måtte ha opp til flere skruer løse, eller så tullet noen lenge
og vel med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk
til slutt summet meg.
”Jeg
tror du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg,
som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å
skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til
mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen
hverdagssang dette her!
”Nei vel,
men så fint! Da kan æ skriv sangen ut sjøl!” fortsatte Bodil.
”Ja,
det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.
Så ble
det stille i den andre enden...
Ӯ vet
ikke korsen æ gjør det,” sa stemmen spakt.
Ӂ
skrive ut sangen?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
”Ja,”
sa hun.
”Du
trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
”Nei,
æ vet ikke, æ kan ikke det,” fortsatte hun.
”Har
du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at dette var jo helt hinsides. ”Du
sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
Ӯ har
pc, men æ kan ikke skriv ut,” sa hun.
”Men
Karsten, da?” sa jeg. Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert
fulgte med på alt hun sa.
”Nei,
Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.
”Ja,
det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
”Kan du
trykk opp 100 kopier for mæ? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen
hadde kommet tilbake igjen.
”Ja,
men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
”Ja, æ
betaler ka det måtte vær`!” sa hun entusiastisk. Stemmen hennes gikk opp og
ned som en jojo.
Og nei,
du.., tenkte jeg... Det gjør du nok ikke!
”Men
du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i
posten?” sa jeg.
”Nei,
æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte jo i Sandefjords
blad)
”Ringer
du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
Ӯ var
i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin
konfirmasjonssang der, og de sa du hadde lagan! Og da æ snakka med ei venninna
fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho som har skreve den, averterer
i Sandefjords blad i dag!”
Dette
hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
”Ok,
men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver
ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi
også!” sa jeg og lo.
”Ja,
da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg
kjente at det prikket nedover ryggen min.
”Jeg
sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
”Fint!”
sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke
hjemme,” sa jeg.
”Er du
ute og flyr?” sa damen forskrekket.
”Nei,
men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
”Ja,
du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo
hest.
Jeg
svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da
ikke være seriøst...
”Ok,
men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule
at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)
Jeg la
på, og fikk meg en knallgod latter... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra
nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?
Eller
kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på
grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger... Eller kanskje noen kom og tok levra hennes....
Men jeg
har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…
” Mafiaen
i nord som tok levra til ho mor"...
<a
href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img
src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png"
alt="Blogglisten" /></a><img height="0"
border="0" width="0" alt="hits"
src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />
Hahaha Helt underbart Liv Hege.
SvarSlettHörde mycket på Norsk radio en period och då figurerade en Vill i Röret... men han berättade ju alltid om att det var en "spök"
Underbar berättelse och tack för skratt och för att du delar med dig
Hei, Elisabeth! Så hyggelig at du har lest og at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar. Ja, jeg trodde også at det var Vill i Røret jeg hadde på tråden en stund, men vedkommende sa aldri at det var en spøk... men morsomt var det! Tusen takk for dine ord! Ha en fin dag! :-)
SvarSlett