Skikkelige husmødre!!

Les!

   ... Har du tenkt å lese kun én bok denne sommeren - så bør du tenke om igjen!





<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Ikke glem å sett pris på dem du er glad i!

Ikke glem å sett pris på dem du er glad i,- med blikk, ord eller handlinger ...




<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Din energi

Da tar vi hull på nok en ny uke.

 Bare en liten påminnelse sånn i farten, før dere alle farer videre; Husk at energien din presenterer deg - før du så mye som sier et ord!

God mandag!

Elever seg i mellom

Det hadde begynt å regne rett før skoledagen startet, og Trond, en av elevene,  overhørte at en lærer spurte en annen elev på tøys om det var han som hadde bestilt regnet. Dette syntes nok Trond var litt morsomt sagt. Bare sekunder etterpå kom Arild, en av skolens tøffe gutter, gående i regnet. Trond sto selv tørrskodd under taket på skolens bygning og sa lettere hengslengt da Arild kom i mot ham:
  "Hei! Er det du som har bestilt regnet?"
  Hvorpå Arild skuler bort på gutten, og idet han passerer Trond og går inn døra, kommer det tørt fra ham: "Nei! Det er du som har gummistøvler, på!"





  <a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Litt av et kompliment!

Mari og Marte lekte og frydet seg uti skolegården. Brått ser Mari på Marthe og utbryter:
"Så store tenner du har, Marthe!"
Læreren rakk å tenke i sitt stille sinn, at nå luktet det Tuppen og Lillemor-bråk ... Men lærere har så absolutt ikke alltid rett.
Marthe satte opp sitt peneste smil, så alle de store tennene syntes ekstra godt.
 "Tusen takk!" svarte hun glad.

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Terror og tankens kraft

Så har det skjedd igjen ...Terroren har tatt et kraftig grep rundt frykten vår igjen. I går, på selveste nasjonaldagen til Frankrike, var det Nice som fikk gjennomgå... Og hele verden med dem ...

Jeg legger nå ut en novelle som jeg hadde på trykk i Magic Magasin - skrevet etter forrige angrep i Frankrike .... Les om du har tid og lyst. I hvertfall ikke la frykten være årsaken som holder deg tilbake fra å lese.

Tankens kraft

   ”Hva tenker du på, min kjære?” sa Peder. Han tittet bekymret bort på sin kone som satt med strikkepinnene i hendene. Strikkingen gikk på autopilot – men etter å ha vært gift med den samme kvinnen i nærmere 50 år, kjente han så godt hennes gester og utrykk. I dag var hun nok en gang langt avgårde i tankene sine, og han hadde en sterk anelse om hva det var hun tenkte på. Hun hadde hatt dette sorgfulle utrykket så uendelig mange ganger den siste tiden.

   ”Jeg som alltid har syntes at verden har vært et godt sted å være, synes ikke det lenger,” sa Margot og lot strikketøyet falle tungt ned i fanget.

   ”Hvorfor sier du det, Margot?” Peder dumpet ned i godstolen sin tvers overfor sin kone.

   På nytt stirret Margot på et punkt som Peder ikke kunne få øye på. Det var ikke synlig for hans øyne.

  ”Jeg tenker jo på all terroren som skjer i denne verden, ja, rundt om i Europa,… alt er så veldig nær oss. Og dette er bare begynnelsen … Hvordan kommer dette til å ende?”

   Peder så at Margots øyne ble våte av tårer. Han grep etter hånden hennes. ”Jeg vet ikke Margot …”

   I noen sekunder fyltes rommet med dyster taushet og tunge tanker. Peder var klar over at dette var noe som opptok Margot. Hun tenkte ikke på seg selv, men på barna og barnebarna. Hva kom til å skje med verden framover? Kom barnebarna til å få oppleve alt det gode som verden hadde å tilby, eller kom de til å bli ofre for terrorismens monstre? Det var slik hun tenkte.

   Men all denne grublingen hennes hadde begynt å tære på ham, også. At hans kone satt der med dystre tanker dag ut og dag inn, gjorde ikke ting noe bedre. Tvert i mot. Han nådde ikke lenger inn til sin kjære kone, de som alltid hadde hatt så gode samtaler. Han resignerte i grunnen litt, han også, og det måtte bare ikke skje.

    Han reiste seg, gikk ut på kjøkkenet og satte over kaffen. Litt varmt i kroppen og et par krumkaker kunne ikke løse noen verdensproblemer, men det kunne absolutt ikke gjøre det verre heller, tenkte han.

   Da han kom inn i  stuen med et brett med to kaffekopper og litt kakerester fra julen, satt Margot fortsatt og stirret trist ut i luften.

   ”Du, vet du, at nå synes jeg vi drikker opp kaffen og tar oss en tur ut før det blir mørkt. Det er ganske så lenge siden du og jeg har ruslet oss en tur, og det tror jeg at vi begge kan ha godt av nå,” sa Peder.

   ”Hva er det du sier?” utbrøt Margot, som om han hadde foreslått noe helt forferdelig.

   ”Gå tur ?”

   ”Ja, gå tur!” gjentok Peder, som om det var en aldri så liten ordre.

  Margot tok en slurk av kaffen og ga seg hen til tanker og strikketøy igjen. Da kaffen nærmet seg bunnen i begge koppene, reiste Peder seg og gikk bort og klappet Margot på skulderen. ”Legg fra deg strikketøyet ditt nå, min kjære”, sa han. ”Nå er det tid for litt frisk luft.”

   Margot la motvillig fra seg strikketøyet, og Peder visste at hun gjorde dette kun for ham. De respekterte hverandre i dyp kjærlighet, men i det siste hadde luften vært tung å puste i, syntes han. Til og med julen hadde kommet og gått uten de helt gode følelsene, fra hennes side.

   At Peder hadde en liten baktanke med turen deres, fortalte han ingenting om.

     I sakte tempo gikk de side om side i den friske januarluften, uten at et ord ble utvekslet. Varm røyk kom ut av munnene og ansiktsfargen forvandlet seg raskt til noe friskere og  mer levende enn på lenge.

     Peder trakk inn den klare luften, lukket øynene og sendte ut et lydløst takk.  ”Har du glemt livsfilosofien vår, Margot?” sa Peder etter en stund.

 Margot rykket til i den ene skulderen, før hun dro lua lenger ned over ørene. ”Livsfilosofien vår?” nærmest hvisket hun. Det er lenge siden vi har snakket om det – eller … rettere sagt, det er lenge siden jeg har tenkt sånn,” sa hun. ”Ja, det er det virkelig,” la hun til for seg selv.

   Peder kunne nærmest se at hun spolte tankene tilbake i tid.

  ”Ja, det er jo ikke det vi snakker om til daglig. Nå har det vonde som utspiller seg rundt om i verden fått så stort innpass i ditt hode – at du har antagelig skjøvet vekk de gode tankene som du var så flink til å ha,” sa han.

    Lenge gikk de begge i dype tanker bortover det nybrøytede fortauet. Luften hadde vært klar og kald, men nå begynte den og fylle seg med hvite snøfnugg.  Margot løftet hodet og stakk ut tungen, slik at noen av de hvite fnuggene fant veien dit. Et øyeblikk frydet hun seg om en liten unge. Peder kjente gleden spre seg i magen da han hørte sin kones latter. Det var en kjærkommen og etterlengtet lyd.

   ”Så pent kong Vinter gjør det for oss!” sa Margot. I neste øyeblikk møttes to votter i et kjent og godt grep, og bare knasende skritt i snøen kunne høres i stillheten.

   ”Det du sender ut, får du tilbake, vet du,” sa Peder inn i den snøfylte luften.

   ”Ja, jeg vet jo det, Peder`n min,” svarte Margot og klemte hånden hans litt ekstra. ”Og jeg har visst sendt ut dystre ting i lang tid, nå.”

   ”Det har du, og jeg har ikke klart å nå inn til deg, for du har bare vært opptatt av alt det mørke som mediene formidler til oss,”  sa Peder lavt.

   ”Du vet at når du sender ut mye frykt, så er det frykt du får tilbake. Redselen og frykten forfølger deg. Dette har jo vi levd etter i mange år, og det skal vi fortsette med, kjære Margot. Kan ikke du og jeg se tilbake på et godt liv? Og de vonde og fargeløse dagene vi har hatt, har vi jo alltid klart å sette litt farge på, tross omstendighetenes lys.”

   Margot nikket. ”Ja, det er virkelig sant, men nå er jeg, og vi, så maktesløse overfor det som skjer rundt i verden. All terroren…”

   ”Men Margot…. ”sa Peder. ”Hør på deg selv, nå! Denne terroren du snakker om, den har jo allerede klart å gjøre det som er hensikten – nemlig å skremme vannet av deg, og hvem vet, kanskje den kan skremme deg til døde, også! Vi – du og jeg – kan ikke gjøre noe konkret mot denne terrorismen, det får myndighetene ta seg av, men vi kan gjøre noe enda bedre, - vi kan snu tankegangen vår. Vi kan vise kjærlighet i stedet for hat og frykt. Du vet at kjærligheten er og blir det sterkeste våpen,” sa han.

  Margot stoppet å gå, lot en mann med hund passere dem, før hun strakte seg litt på tå og kysset Peder på kinnet. ”Du er det vakreste og klokeste mennesket jeg vet om,” sa hun.

   ”Vel, jeg har jo lært meg litt av hvert gjennom livet, men det har sannelig, du også, Margot. Men takk for ordene dine,” la han til.

   De fortsatte å gå, uten mål og mening, gikk bare der hvor det var brøytet og der føttene førte dem.

   ”Men det er barna våre og særlig barnebarna jeg har tenkt så mye på,” sa Margot etter en liten stund.

  ”Jeg vet det, kjære, men vi kan ikke annet enn å leve her og nå, la være å frykte frykten og tenke så positivt vi kan. Sterkere virkemidler finnes ikke,” sa han.

  Sammen gikk de videre gjennom vinterettermiddagen, mens skumringstimen nærmet seg. Peder kunne merke på sin kone at noe var annerledes ved henne. Noe ved holdningen kanskje? Eller var det skrittene hennes som var en tanke lettere? Livet hadde lært ham mye. Det gjaldt å bruke sine indre sanser også, ta imot signaler og vibrasjoner fra det ikkefysiske rundt oss. Livet var fantastisk, og mørket som fantes rundt om i verden skulle aldri få slukke det vakre lyset.

   Det var slike tankerekker Peder gikk og tenkte på nå, og han var usigelig glad for at Margot nå var på vei til å finne tilbake til disse tankene. Det var det han hadde håpet og trodd på, med denne lille gåturen deres.

   ”Vet du? Nå fikk jeg lyst til lage vafler når vi kommer hjem!” sa Margot og smilte.

   ”Oi, det hørtes godt ut,” svarte Peder og smilte. ”Har vi rømme, da? Det er jo så godt med rømme på vaflene.”

   ”Vet du, jeg kjøpte rømme i går, enda jeg ikke visste hva jeg skulle bruke den til. Det var liksom bare noe som sa meg at jeg skulle kjøpe med meg den boksen,” sa Margot tankefullt.

   Peder sa ingenting, bare knep igjen munnen og nikket på hodet. Så bra, tenkte han. Hun har nok fått litt hjelp både støtt og stadig av det vi ikke kan se, av det som hjelper oss videre her i livet, - men hun har bare ikke vært mottagelig for annet enn sine egne dystre tanker.

   ”Nei, nå snur vi og går hjem igjen,” sa han. ”Nå vil jeg hjem til min smilende kone og hennes sprøstekte vafler med syltetøy og rømme på.”

   ”Skal bli, min kjære husbond! Og takk for at du tok meg med ut i kulden og lot varmen slippe inn i sinnet og hjertet mitt igjen!”

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Jeg vil ha en sang!

   I mange år skrev jeg sanger og taler til alle anledninger, og i den forbindelse kom jeg jo borti alle slags framtoninger. Men den episoden jeg kanskje husker aller best, tror jeg absolutt kan egne seg på trykk…

   Det var en lørdag aften at telefonen min ringte. Et ukjent nummer viste seg og en hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, men hva visste vel jeg.

Noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld, kom hun ikke med. Her var det en dame som tydelig var vant til å få tilfredsstilt sitt behov når hun selv måtte ønske det.

”Æ ringe for æ vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Æ så du annonsert i Sandefjords bla”.

”Ja…” Jeg var litt nølende, merket jeg.

”Æ vil ha en spesiell sang. Til en begravelse. Mi mor har gått bort!”

”Åh...” sa jeg, som hater ordet kondolerer. Mer tror jeg ikke at jeg fikk lirket ut av meg.

”Ja,” fortsatte Bodil, ”men æ vil ha en lystig sang til ære for ho! Æ vil ha no muntert, skreve på ei drekkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og vektla de siste to ordene med mørk tyngde.

”Ja vel…” sa jeg og grøsset en anelse, men jeg visste samtidig ikke om jeg skulle le eller gråte. Det slo meg at noen kanskje tøyset med meg, men jeg torde ikke å spørre …

”Og no har æ fått masse pæng!” fortsatte stemmen. ” Masse pæng!” gjentok hun med stor entusiasme i stemmen.

”Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å stilne et par sekunder.

”Jeg tar 500,-,” svarte jeg.

”Åh, det er da iiiiingenting! Det skal du få!” sa Bodil muntert. Hun syntes opplagt at jeg ba om knapper og glansbilder.

”Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg forsiktig. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle nærme meg dette vesenet. Hun var så helt annerledes enn alle andre ”sangkunder” jeg hadde snakket med opp igjennom årene.

”Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa Bodilstemmen.

Brått fjernet stemmen seg fra røret og den søkte mot noen i bakgrunnen hennes. Så kom stemmen tilbake, og nå var den en anelse spak...

”Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr.?

”Nei,” sa jeg og kjente at det rykket godt i smilemusklene. ”Og du sa nettopp at du har masse penger!” dristet jeg meg til å si.

”Ja, ja, det har æ!” sa dama. Den hese Finnmarksstemmen gikk brått opp en oktav.

Så sa hun ikke mer, før jeg hørte mumlende Finnmarksstemmer i den andre enden. Dette kan ikke være noen jeg kjenner som tøyser med meg, rakk jeg å tenke.

”Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona? Stemmen var spak igjen.

”Nei, dere får en sang ut fra de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner,” sa jeg. Nå måtte jeg nesten bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.

”Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen. Stemmeleiet hennes beveget seg som flo og fjære.

”Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”

”Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?”

”Nei, nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”

”Hva???” Nå gikk det nesten rundt for lille meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg, allikevel... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at dialekta var ekte.

”Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”

”Hva???”

   Latteren min ropte om å få komme opp og ut, nå, og jeg måtte bokstavelig talt holde meg for munnen. Dama – og folka som var sammen med henne, måtte ha opp til flere skruer løse, eller så tullet noen lenge og vel med meg. Eller begge deler.

Jeg fikk til slutt summet meg.

”Jeg tror du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg, som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!

”Nei vel, men så fint! Da kan æ skriv sangen ut sjøl!” fortsatte Bodil.

”Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.

Så ble det stille i den andre enden...

”Æ vet ikke korsen æ gjør det,” sa stemmen spakt.

”Å skrive ut sangen?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.

”Ja,” sa hun.

”Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.

”Nei, æ vet ikke, æ kan ikke det,” fortsatte hun.

”Har du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at dette var jo helt hinsides. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.

”Æ har pc, men æ kan ikke skriv ut,” sa hun.

”Men Karsten, da?” sa jeg. Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på alt hun sa.

”Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.

”Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.

”Kan du trykk opp 100 kopier for mæ? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.

”Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.

”Ja, æ betaler ka det måtte vær`!” sa hun entusiastisk. Stemmen hennes gikk opp og ned som en jojo.

Og nei, du.., tenkte jeg... Det gjør du nok ikke!

”Men du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.

”Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte jo i Sandefjords blad)

”Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”

”Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde lagan! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho som har skreve den, averterer i Sandefjords blad i dag!”

Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...

”Ok, men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi også!” sa jeg og lo.

”Ja, da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.

Jeg kjente at det prikket nedover ryggen min.

”Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.

”Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.

”Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.

”Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.

”Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.

Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...

”Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)

Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?

Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger... Eller kanskje noen kom og tok levra hennes....

Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…

” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor"...

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

I et storfriminutt

   Det må da være deilig befriende - noen ganger - å være barn og ikke ha impulskontrollen helt på stell. Det å kunne slenge ut av seg akkurat det man mener der og da, uten tanke på å veie verken ord eller mennesket man har foran seg.

   Etter hvert blir de fleste av oss opplært til å besinne oss, og ikke la eder og galle drysse nedover andre. Nei, vi biter heller ord, tanker og onde gjerninger i oss, - banner heller høyt og tydelig i taushet og lar det heller komme ut som sutrende klaging til andre i ettertid.

  Men noen barn lar det stå til, uten å ofre en tanke på verken autoriteter eller konsekvenser ...


   Jentungen hadde nemlig fått tilsnakk av læreren for at hun hadde kastet lua til en medelev over gjerdet. Det ydmykede lille offeret sto småfornøyd bak rumpa på læreren og gosset seg storlig over at nå fikk den andre jentungen skikkelig kjeft. Det fantes nok en aldri så liten sannsynlighet for at hun - også hadde en finger med i spillet. Men sånt får ikke alltid en stakkars lærer med seg.
   Uansett så kjenner elever alltid en liten spirende glede når medelever får kjeft. I hvert fall hvis man selv startet det hele. Sånn i det små...  
    
   Men denne jentungen lot seg ikke pille på nesa. Hun satte hendene i sidene, smalnet øynene og lot et lynende blikk sendes opp mot læreren. Så kom ordene høyt og tydelig, absolutt ikke i taushet:
   "Nå sier jeg F-ordet, altså!"
 Det er da en lærer må holde maska, ikke le høyt, men la også dette foregå i taushet. En lærer må jo vise elevene hvem som har makten, må vite. Sette seg i respekt, aller helst fra første skoletime. Men sånt tar tid. Noen ganger skjer det heller aldri.
Læreren sender eleven et hardt blikk, som en annen ville tolket som: Nå sier jeg ikke mer, ellers må jeg sitte på en stol eller gjøre noe annet kjedelig etterpå.
   Men dette blikket brydde jentungen seg døyten om. Og her må det legges til ... jentungen hadde faktisk litt styring på impulskontrollen sin her, hun avventet nemlig situasjonen litt. For det tok nemlig flere sekunder før F-ordet kom: "Faen!"

   Læreren sto fortsatt taus med armene i kors og med en holding som en saltstøtte. Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon, tenkte læreren kanskje. Eller kanskje det var taktisk spill. Eller pedagogisk, da.
   Når ingenting skjedde, ulmet det enda mer både utenpå og inni jentungen. Så smalt det fra den lille munnen: "Nå sier jeg noe som er enda verre en F- ordet. Nå sier jeg S- ordet!"
Læreren knep munnen sammen til en strek. Ikke på grunn av sinne, for det hadde rent av for lengst, men fordi tanken på at nå var S-ordet farlig nær. Hva nå S- ordet kunne være. Læreren rakk faktisk å tenke litt i sitt pedagogiske hode. De hadde riktignok nettopp vært innom bokstaven S i norsktimen, men hun kunne ikke komme på noe upassende ord, som hun hadde presentert. 
   Så kom ordet farende mot henne, som en liten stormvind. "Saaaatan!"

   Da var det slutt på lærerens pokerfjes, og pedagoglatteren fylte skolegården. Jentungen selv sprang hylende avgårde, mens alle de forferdelige ordene hun kunne som begynte på forskjellige konsonanter, rant ut av henne som mørke perler på en snor. 

   Hva jentungen hadde tenkt å oppnå med alle de mørke ordene, er ikke godt å si, men at hun skjønte at hun hadde tapt, var både synlig og hørbart ...

9C7BF5E7-D1FA-4DF3-9BDBE2C09A07974C-E594527B-7297-44C4-8525ABDA811F7F83

Å se på livet med et skråblikk ...

... gjør livet litt mindre alvorlig, tenker jeg. For livet er jo på ramme alvor. Fullt og helt. Noen tar alt her i livet på ramme alvor -til enhver tid.
 
   Selv har jeg begynt å tegne på mine gamle dager. Jeg som trodde det var skriving som var min store lidenskap - ja, jo, det er jo forsåvidt det. Men nå er det altså små skjeve tegninger med små skjeve betraktninger - som jeg har begynt å sette i (glass og) ramme. På ramme alvor. Men med et snev av humor.

   Da jeg faktisk - helt ubeskjedent tilstår jeg dette - ble headhuntet til Forlagshuset, Liv forlag - med mine små skriblerier, ble jeg jo en smule både tatt på senga og målløs ... før et lite gledesutbrudd fylte rommet. Jeg kom meg derimot raskt ned på jorda igjen, for jeg kom jo på en viktig ting; jeg kan jo ikke tegne! Men etter noen forvirrede minutter, knispet jeg bort den lille demonen som satt på skuldra mi og hvisket nedsettende ord inn i øret mitt. Åh, nei og nei du, tenkte mitt alterego! Hvis et forlag vil ha mine små streker, så må jeg da kunne by på et eller annet!
Og det noe, tror jeg er noe som ikke er så alvorlig, ikke så farlig, og som ikke blir veid så himla mye av terningkast og andre kast...

  Da jeg fikk høre at forlaget ikke har gitt ut kalender før, ja, de har ikke gitt ut bok som kan brukes til kort, heller. Ja, og de har visst ikke gitt ut humor, engang ... Ja, da blir jo dette rene kinderegget for meg!
 
   Resultatet blir ,at i høst en gang, kommer jeg ut med en liten bok små tegninger med mine refleksjoner som blir til en liten bok - samt en årskalender (for neste 2017) 

 Bakgrunnen for mine små tankerekker og små refleksjoner - er at jeg som forfatter, observerer mye overalt og til enhver tid. Mange rare tanker når inn, og jeg tenker ofte; så rart ... eller tenk om ... hva hvis jeg tar alt bokstavelig eller ... hva hvis jeg snur om på ordene ...
Og slik tenker sikkert veldig mange av dere også innimellom! Ikke sant?  Det å gjenkjenne en rar tanke eller situasjon hos andre - som er satt litt på spissen, eller helt på spissen,-  er ofte morsomt. (hvorfor ler vi så himla høyt av Mr Bean?)

Men det som har overrasket meg, er at når jeg har tegnet en tegning og skrevet en refleksjon, så tror folk automatisk at det handler om meg selv - og jeg får kommentarer om at "det går nok over", "det kan bare bli bedre", "jeg har et tips til deg..." osv.
Takk og takk - men her må jeg si at jeg legger ikke ut mine små ting for å si at jeg har en dårlig dag eller be om personlige råd.
 Niks, min greie er altså at jeg tar fatt i utfordringer og situasjoner som folk skal kjenne seg igjen i - det være seg overgangsalder eller småbarnsutsagn.

  Så er du interessert i det jeg driver med for tiden, så følg med, følg med. Jeg skal holde dere oppdatert dere som har lyst til å følge med - dere som ikke tar alt på ramme alvor. Til enhver tid.
Takk for oppmerksomheten! Du finner meg også på Instagram og på forfattersiden jeg har på Facebook - @ordogstreker.

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

Vi tastes!

Ord og streker - rett og slett!

Hvordan min lille strektegning ble til

    Etter at jeg oppdaget Instagram, må jeg ærlig innrømme at jeg har brukt en del tid på å titte innom en masse forskjellige kontoer. Og èn sommerdag i fjor kom jeg over en bitte liten tegning som traff meg midt i hjertet. Jeg husker ikke nå hva tegningen formidlet – men energien, husker jeg! Et eller annet må ha brent seg fast i underbevisstheten min, uten at jeg kan sette ord på hva det var …

   Dagen etter hadde jeg vært ute i skogen og tatt med meg litt kvist og kvast hjem, som jeg alltid gjør når jeg er ute i naturen. Jeg hadde funnet en liten klase med røde hyllebær, og tenkte at den så da ut som et lite epletre. Jeg satte meg ned på hobbyrommet mitt, la bærene på papiret og tegnet ei lita jente ved siden av. Tegning har jo aldri vært min greie, har jeg tenkt. Jeg har formet, malt og skrevet, men ikke tegnet.

   Men denne lille tegningen la jeg ut på Instagram, for ”det var liksom epletreet som var greia”. Men responsen jeg fikk, overrasket meg.

   Så tegnet jeg et par, tre tegninger til og kombinerte med litt naturmaterialer, og da begynte folk å skrive at dette var morsomt og at dette måtte jeg gjøre mer av.

Samtidig hadde min far fått snappet opp et par av tegningene, og han spurte min mor hvem det var som hadde tegnet dem. Selv om jeg hadde lagt dem ut, så trodde han ikke det var jeg som hadde tegnet dem, for jeg tegnet jo ikke!

   Da han forstod at det var jeg som sto bak den lille streken, var oppfordringen fra ham klar og tydelig. ”Du har jo talent! Du kan få fram sjarmen i det enkle.”

 Jeg kunne ikke skjønne at han virkelig mente det. For å ”teste” det han sa, tegnet jeg et par enkle tegninger og la ut på Facebook. Responsen jeg fikk, var overveldende. Det ga meg skikkelig energi og jeg grep etter tegneblokk og penn hver gang jeg satt meg ned i sofaen.

   Så jeg noe på TV – for eksempel sport, som jeg selv ikke er så opptatt av … så skriblet jeg ned en øyeblikksfigur rundt temaet – og skrev en liten refleksjon til. Så begynte ballen å rulle . Jeg tenkte på alle mulige slags situasjoner. Jeg tegnet ned en tegning ”fort og gæli” (begynte jeg å finpirke, ble det liksom feil – og tegningen ble ”kjedelig” og heller ikke bra nok, følte jeg)

   Jeg la ut tegninger rundt hverdagssituasjoner som folk kjenner seg igjen i – og folk begynte å oppfordre meg til å gi ut tegningene. Men jeg som ikke var noen tegner, hadde ingen ambisjoner om det. Helt til jeg en kveld fikk en gladmelding fra Liv forlag. De ville ha tegningene mine! Jeg tok ikke lang betenkningstid, for å si det sånn! Dette ville jeg gjerne være med på.

   Jeg har troen på at det som gir gode følelser, gjør en godt. Det som gjør en godt, gir energi. Disse små tegningene fryder jeg meg over å tegne – og hvis jeg kan glede andre med dem også – så er jo delt glede - dobbel glede.

   Så dette er starten på noe nytt for meg. Og om noen måneder skal mine små skriblerier og refleksjoner bli til en liten bok kalt LIVsvisdom og til en årskalender.

   Så …sosiale medier og en oppmerksom pappa gjorde til at nye dører åpner seg …


<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />