Ja da, ja da... Det er da liv i meg. Jeg heter jo LIV! Slik som bildet viser, satt jeg sist lørdag. Jeg plantet meg foran mac`en med tankene et helt annet sted enn der jeg satt.
Jeg hadde nemlig fått forespørsel om jeg kunne levere en novelle innen tre uker. Hadde dette skjedd for noen år siden, hadde jeg klikket. For det første hadde jeg ALDRI trodd at det var mulig? Det hadde bare vært en uoppnåelig drøm! At jeg hadde blitt spurt om å skrive en novelle til et ukeblad, hadde ikke vært mulig!! At jeg kunne mestre dette!
Og hvordan i huleste skulle jeg kunne komme opp med en novelle på under tre uker? Hva skulle jeg skrive om? Hvordan skulle jeg finne tiden til å kunne klare å komme i mål?
Men nå er jeg helt rolig og blir også veldig glad, når jeg får slike forespørsler. Hvorfor?
Ja, da må jeg gå litt tilbake i tid ... På midten av nittitallet begynte jeg å skrive noveller. Dvs. jeg ville så gjerne skrive noveller. Jeg hadde ingenting å gå ut i fra, annet enn at jeg elsket å lese, og jeg leste drøssevis av noveller for å se om jeg kunne lære meg noe om oppbyggingen og skriveformen. Og; jeg hadde en intens drivkraft inni meg som ønsket å skrive.
Den gangen - i en ikkedigital tid - (for tenk, den fantes!) så hadde jeg riktignok tilgang på en pc, men internett og google var vel ikke kommet noe særlig i gang ... I hvertfall, jeg skrev noveller, sendte dem inn til alle ukebladene jeg visste om. I posten, vel og merke. Dager og uker gikk, før jeg til slutt fikk svar. Hvis jeg var hjemme når jeg så postmannen komme med en konvolutt i hånden, var jeg så spent som en unge før pakkene skulle åpnes på julaften. Og skuffelsen var enorm hver gang jeg fikk omtrent det samme svaret fra ukebladene. Takk for at du sendte novellen din til oss. Du skriver forsåvidt godt, men den passer ikke helt hos oss, dessverre.
Jeg gikk rett i kjelleren hver gang. Jeg skjønte jo at jeg ikke var bra nok, men hva var det som ikke var bra? Var det språket? Var det handlingen? Var det begge deler?
Etter å ha sutret og surmult en stund - fordi jeg fortjente det - våknet jeg til liv igjen, og kastet meg over nye, blanke ark. Sånn fortsatte jeg i år etter år .... Helt til jeg en dag i år 2000 åpnet konvolutten som postmannen hadde kommet med, og de skrev: Tusen takk for novellen din. Vi vil gjerne kjøpe den. Kan du sende oss en diskett med novellen på? (det var før mail og vedlegg!)
Jeg tror aldri jeg hadde blitt så glad i hele mitt liv. Jeg hoppet og jublet rundt på kjøkkengulvet i en liten evighet. Endelig! Endelig fikk jeg lønn for strevet. Endelig var jeg bra nok! (for en stakket stund)
Novellen kom på trykk og det var fantastisk!! Men... så var det avslag på avslag igjen ... Jeg ble like skuffet hver gang, men jeg ga meg ikke! En skorpion gir seg ikke! Jeg skrev og skrev og skrev .... Og på et eller annet tidspunkt var jeg liksom bare "innafor". Da var det flere blader som ville ha novellene mine; Hjemmet, Familien, Allers, Vi menn og Magic Magasin.
Det var helt fantastisk! Det var en stor drøm som hadde gått i oppfyllelse!
Og til dere som har spurt meg; novelleskriving er som alt annet man vil lære. Jobbing og feiling, jobbing igjen ... omatt og omatt! Og så mestrer du til slutt!
Og nå skriver jeg for to blader - og det er helt fantastisk! Og det som er så utrolig, egentlig ,- og det var det dette innlegget egentlig skulle handle om; det er at når jeg setter meg ned å skal skrive en novelle, så vet jeg som regel ikke hva jeg skal skrive om. Men jeg har så troen på at jeg skal klare det, at en handling dukker opp i hodet mitt, ganske så fort. Jeg skriver meg ofte ut på et blindspor, men da må jeg rygge litt og ta en annen vei. Jeg lager meg ofte en begynnelse og en slutt. Ellers blir veien ofte til mens jeg skriver.
Og sånn helt på tampen her; jeg skrev novellen på fire timer sist lørdag. Jeg hadde ett ord i hodet da jeg satte meg foran tastaturet. Det var "bok". Novellen skulle handle om en bok. Den ble hetende "Boka".
Jeg skrev og skrev, og jeg tenkte da jeg var ferdig at dette ble kanskje litt vel vilt... Klarer redaksjonen å følge tankene mine, i denne novellen?... To dager gikk og svaret kom; Vi har lest og den vil vi ha!
Og nå ... nå skal jeg til legen, fordi jeg har senebetennelse i armen....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar