torsdag 4. august 2016

Noen dager er fargeløse ...


   Har du tenkt på at dagene har farger på seg?

   Noen dager er fargerike og varme, fra morgen til kveld. Dagene er røde, oransje, gule, blå, fiolette og grønne. Fargene nærmest slåss om kapp med hverandre. De strekker seg på tå og viser seg fra sine beste sider.
  Andre dager derimot, er tunge med grånyansene svevene rundt seg, til det nærmest går i svart. Det er som dag har blitt til natt på et blunk. Sånn helt uten videre. Uten at tiden gikk.
 
   Og noen dager, noen få dager, er totalt fargeløse. Det er de dagene man befinner seg midt i mellom, i gråsonen, i et vakuum...
De dagene er strippet for farger, akkurat som alt befinner seg i en fargeløs gjennomsiktighet.
Det er de dagene, de fargeløse dagene, som kan være de vondeste. 

tirsdag 2. august 2016

Hva omgivelsene har å si for oss

 
    Det undrer meg ... De fleste av oss liker å omgi oss med personlige, vakre ting. Mange av oss blir veldig påvirket av trenden her og nå, og kjøper inn stasj og farger ettersom vi blir fristet og påvirket. Det gjør oss godt på forskjellige måter. Det er derfor vi omgir oss med disse tingene, de har ikke bare en praktisk funksjon.
   
    Andre har sin personlige stil og tviholder på den. Kanskje fordi den gir en dypere mening, en betydning. Den har et estetisk innhold som berører noe innerst, kanskje.
   Uansett; vi liker å omgi oss med vakre ting. Praktiske ting, ja, - men ting, møbler, bilder og farger som er gode å se på, tror jeg kan ha en helbredene effekt i seg selv. Det gjør godt å hvile blikket på dem, ta på dem, puste inn engergien fra dem. Man finner ubevisst en indre ro og man er fortrolig med omgivelsene sine.

   Men ... dagen kan komme da man ikke lenger er herre over sine egne omgivelser. Den dagen man havner i horisontalen på et sykehus, for eksempel, - i en fremmed seng og blir ikledd fremmed nattøy, da er det ikke det estetiske som lenger gjelder. Det er absolutt nederst på rangstigen, hvis det i det hele tatt er tatt hensyn til. Her råder de første trinnene i Maslows behovspyriamide, men så stopper det også opp.
  Her er man omgitt av praktisk og (ofte - men ikke alltid) nødvendig medisinsk ustyr, og det er vel og bra. Men ellers da? Hva med all slitasjen, all avskallingen? Den gjør noe med oss. Hva med all den gode energien? Hvor er den?
 
   Hvorfor kan vi ikke få hvile blikket på bilder og situasjoner som gjør en godt? På varmende farger, på barn som som ler. På flaskegrønt vann som bølger i vinden, på fargeglade sommerenger, på glade ordspill. På humor og alvor hånd i hånd.
    Det behøver vel ikke koste all verden. Det kan kanskje i tillegg være en invistering i pasientene, en medisin uten bivirkninger.
 
   Jeg bare undrer meg. Som jeg så ofte gjør.




<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />