Det må da være deilig befriende - noen ganger - å være barn og ikke ha impulskontrollen helt på stell. Det å kunne slenge ut av seg akkurat det man mener der og da, uten tanke på å veie verken ord eller mennesket man har foran seg.
Etter hvert blir de fleste av oss opplært til å besinne oss, og ikke la eder og galle drysse nedover andre. Nei, vi biter heller ord, tanker og onde gjerninger i oss, - banner heller høyt og tydelig i taushet og lar det heller komme ut som sutrende klaging til andre i ettertid.
Men noen barn lar det stå til, uten å ofre en tanke på verken autoriteter eller konsekvenser ...
Jentungen hadde nemlig fått tilsnakk av læreren for at hun hadde kastet lua til en medelev over gjerdet. Det ydmykede lille offeret sto småfornøyd bak rumpa på læreren og gosset seg storlig over at nå fikk den andre jentungen skikkelig kjeft. Det fantes nok en aldri så liten sannsynlighet for at hun - også hadde en finger med i spillet. Men sånt får ikke alltid en stakkars lærer med seg.
Uansett så kjenner elever alltid en liten spirende glede når medelever får kjeft. I hvert fall hvis man selv startet det hele. Sånn i det små...
Men denne jentungen lot seg ikke pille på nesa. Hun satte hendene i sidene, smalnet øynene og lot et lynende blikk sendes opp mot læreren. Så kom ordene høyt og tydelig, absolutt ikke i taushet:
"Nå sier jeg F-ordet, altså!"
Det er da en lærer må holde maska, ikke le høyt, men la også dette foregå i taushet. En lærer må jo vise elevene hvem som har makten, må vite. Sette seg i respekt, aller helst fra første skoletime. Men sånt tar tid. Noen ganger skjer det heller aldri.
Læreren sender eleven et hardt blikk, som en annen ville tolket som: Nå sier jeg ikke mer, ellers må jeg sitte på en stol eller gjøre noe annet kjedelig etterpå.
Men dette blikket brydde jentungen seg døyten om. Og her må det legges til ... jentungen hadde faktisk litt styring på impulskontrollen sin her, hun avventet nemlig situasjonen litt. For det tok nemlig flere sekunder før F-ordet kom: "Faen!"
Læreren sto fortsatt taus med armene i kors og med en holding som en saltstøtte. Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon, tenkte læreren kanskje. Eller kanskje det var taktisk spill. Eller pedagogisk, da.
Når ingenting skjedde, ulmet det enda mer både utenpå og inni jentungen. Så smalt det fra den lille munnen: "Nå sier jeg noe som er enda verre en F- ordet. Nå sier jeg S- ordet!"
Læreren knep munnen sammen til en strek. Ikke på grunn av sinne, for det hadde rent av for lengst, men fordi tanken på at nå var S-ordet farlig nær. Hva nå S- ordet kunne være. Læreren rakk faktisk å tenke litt i sitt pedagogiske hode. De hadde riktignok nettopp vært innom bokstaven S i norsktimen, men hun kunne ikke komme på noe upassende ord, som hun hadde presentert.
Så kom ordet farende mot henne, som en liten stormvind. "Saaaatan!"
Da var det slutt på lærerens pokerfjes, og pedagoglatteren fylte skolegården. Jentungen selv sprang hylende avgårde, mens alle de forferdelige ordene hun kunne som begynte på forskjellige konsonanter, rant ut av henne som mørke perler på en snor.
Hva jentungen hadde tenkt å oppnå med alle de mørke ordene, er ikke godt å si, men at hun skjønte at hun hadde tapt, var både synlig og hørbart ...
9C7BF5E7-D1FA-4DF3-9BDBE2C09A07974C-E594527B-7297-44C4-8525ABDA811F7F83
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar