lørdag 31. desember 2016

Bruk dine blanke ark på best mulig måte!


   Det er kun noen timer igjen av det gamle året. Dette året som har vært så grusomt bratt for så uendelig mange ... Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere, sies det. Og jeg tror absolutt at det er noe i det.

   Jeg vet at mange jeg kjenner har slitt spesielt mye dette året - og mediene har vist oss at folk lider på så mange måter. Sykdommer, psykiske lidelser, sult, flukt, krig og atter krig ...
 
   Her hjemme har vi det stort sett veldig godt - men langt i fra alle. Det er så forferdelig mange skjulte lidelser i vårt lille land. Det er "Black room" et stort og voldsomt trist eksempel på ... At så mange uskyldige små mennesker skal bli ødelagt av menns (ja, jeg skriver menn, for det handler stort sett om dem) syke sexbehov, gjør meg så eitrende sint og lei meg.


  Jeg elsker nye notisbøker og tegneblokker. Jeg elsker nemlig blanke ark. Det er så usigelig spennende å fylle blanke ark med nye tegninger og nye historier. Nye streker og nye kapitler. Med fargesterke penner som varer lenge.
 
   Om noen timer ligger det 365 blanke ark foran oss alle. Hadde jeg visst det jeg nå vet, akkurat i dette sekund i fjor - hadde jeg vel gått nedenom og under. Det har vært et tøft år på mange måter, men det er usigelig godt at man ikke vet hva som ligger foran - hva som ligger rundt neste sving.
   Vi vet at livet er en berg og dalbane - og vi vet innerst inne at det kan kile litt ekstra i magen rundt neste sving, eller ikke. Eller vi kan falle av ... Men vi skal ikke vite hva som kommer på forhånd. Det er jo det som er å leve. Og ikke vite hva som skjer. Veien skal bli til mens du går.
Vi må altså ta det som kommer - på mest mulig måte. For oss selv. Det kan være en vanskelig oppgave - men har du noe annet forslag?

   Når det er sagt, tror jeg allikevel på at man kan styre litt selv. Sende ut gode tanker, god energi, "beskytte seg mot energityver", bruke sine evner, gjøre mer av det som gjør deg selv godt - for det gjør også andre godt. Bruk mer tid på de som gjør deg godt - og mindre tid på de som ikke tilfører deg noe.

   Nyttårsforsetter. Jeg kan ikke noe for det... Men jeg liker ordet. Jeg liker å ha nyttårsforsetter. Ikke fordi at jeg alltid klarer å gjennomføre dem, men fordi jeg har så god motivasjon og innstilling når jeg går inn i et nytt år. Med mange gode tanker og refleksjoner. Det er uansett en god ting, tenker jeg!
   Nyttårsaften 1999 fikk jeg beskjed fra Radiumhospitalet at all kreften i min kropp var fjernet. Kan dere tenke dere å få noen bedre beskjed? Tenk å kunne gå inn i et nytt år, et nytt årtusen å vite at du får leve videre. Livet lå foran meg med blanke ark - det var bare til å fylle dagene med det jeg selv ville... Det var den mest fantastiske gaven jeg kunne få! Så... husk å leve mens du gjør det!

Mitt ønske og råd til deg er: Bruk dine blanke ark på best mulig måte! Det er ditt liv det gjelder!

Lev godt i 2017! 

fredag 30. desember 2016

LIV har blitt litt mer VIS.

Året 2016 er på hell.

  Det har vært et år med mange fargeløse dager. Grånyansene dominerte sterkt da sommeren var på sitt mest fargerike. Å se sin egen sterke, sunne mamma svinne hen på et blunk, fordi den grufulle kreften spiste henne opp, var en forferdelig prosess. En kreft det ikke fantes noen kur mot.
 
   Sommeren kom og gikk - og alt jeg husker er hviskende stemmer, triste ansikter, smertestillende medikamenter i fleng og beroligende helsepersonell. Og en mamma som svant hen der hun lå i sin egen seng - mens vi nære prøvde å gjøre det best mulig for henne den siste tiden vi fikk være sammen med henne her på jord.
   Jeg hvisket til min mor da hun var inne i sin aller siste uke... "Mamma, lov meg at du kommer tilbake slik som mormor i "Boletta og himmelske mormor"! Boka jeg skrev."
 Mamma lå der med lukkede øyne og et lite smil viste seg i munnviken hennes. "Det skal jeg!" sa hun. "Jeg lover!"
  Jeg tvilte ikke et sekund på at min mamma ville gi oss tegn og vise seg for oss - etter at hun hadde gått over til den andre siden.


  Og tegn og syn og hjelp har vi fått - gang på gang! Det er ikke tvil om du fortsatt er "her"! Er "der!" Sjelen din lever videre - der på den andre siden.
Jeg føler ofte at du er rett her - rett ved min side - og du hjelper og støtter og heier og oppmuntrer. Tusen takk, kjære mamma!

   Ja, året er på hell. Fargene har kommet tilbake, selv om grånyansene er der innimellom. Men sånn skal det være. Livet handler om kontraster. Vi må oppleve mørket for å sette pris på lyset. Vi må oppleve smerte for å sette pris på å være frisk.

  Jeg har lært enormt mye dette året. Om mennesket. Om svik, om fravær, om grådighet, om stillhet ... men også om kjærlighet, omsorg, innsikt, sjel, meditasjon og glede - og hva som virkelig betyr noe. For meg.

   Jeg tror også jeg har blitt litt "visere" dette året - kanskje det var nettopp derfor min lille bok LIVsVISDOM ble til i 2016.

   Nå ser jeg fram til 2017 - og uansett hva som måtte komme, får jeg hanskes med det på mest mulig måte.

GODT NYTT ÅR til dere alle!

torsdag 29. desember 2016

Ble du fornøyd?

   Julen er på hell.


   Julenissen kom i mange forskjellige former inn i de mange forskjellige hjem.
Nå er det ikke leker, fotballer, dukker og spill som står på ungenes ønskelister - nei, snart vet man ikke om det er en voksen eller et barn som har skrevet ønskelista ...
   På alle lister står det jo smarttelefoner, nettbrett, mac, pc, VRbriller  og sikkert mange andre tekniske duppeditter.. så det jeg (les julenissen) lurer på nå, er: Ble alle fornøyde? 
 
   Nå er nemlig sekken (og kontoen) tom ... Og nissen stiller seg undrende til utviklingen ... Så fort voksne barna blir nå for tiden .... 

onsdag 28. desember 2016

Kopper med egne tegninger?


   Jeg leker meg med tanken om kopper med egne tegninger ... Her har jeg bare prøvd meg på et par private kopper.

   Den øverste gjenkjenner nok noen av dere som coveret på LIVsVISDOM. Den andre er bare et bilde av en gla`tegning - et bilde jeg la ut på Instagram. Disse koppene fikk jeg laget via Fotoknudsen.
Bare gjort for moro skyld!

   Men så kom tanken luskene,  for flere av dere har spurt om jeg har kopper til salgs ... Er det noe som kan la seg gjennomføre, tro? Vil noen kjøpe? Og hvordan gjør jeg i tilfelle, det? Jeg har undersøkt litt, og det går an - men jeg vil jo ikke sitte med et kjempelager av kopper ... Jeg har også tenkt å tegne og brenne selv rett på noen kopper.
Sånn for moro skyld!

 Jeg leker videre med tanken og idéen, så får vi se om dette er liv laga. Det er i hvertfall en livlig idé. Liv sin idé ... ;-)




<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" 

tirsdag 27. desember 2016

Hvordan er din julefølelse?



   Jul...

   Julen har mange farger, sies det. Det er vel særlig rødt og grønt man tenker spesielt på, når ordet jul nevnes. Men for meg så har ikke ordet jul verken rødt eller grønt i seg. Jeg har synestesi - dvs. at jeg ser farger på tall, bokstaver og mange ord (ikke alle).
 
   Jeg har ikke tenkt tidligere på hvilken farge ordet "jul" har. Men siden denne julen ble så annerledes enn alle andre juler, begynte jeg å tenke nettopp på dette ordet.
   Ordet jul er for meg et ganske mørkt ord ... Og for mange, veldig mange, er nettopp julen en mørk tid. I dobbel forstand.

   Rundt omkring i de tusen hjem, luktet det muligens både pepperkaker, ribbe og pinnekjøtt. Julelysene ble tent på treet og stjerna satt i toppen. Pakkene lå sikkert under treet, også. Eller de kom med nissen, hva vet jeg ...
Og i noen hjem var det mangel på både vanlig julemat, gaver og tre ...

   Men hva med julefølelsen? Den virkelige julefølelsen? Hva er det for en følelse?

  Den følelsen som kommer når pappa drikker for mye av juleakevitten ... når mamma gråter.... når kjærester krangler ... når familiemedlemmer uteblir ...
  Den følelsen som kommer når barn ikke har tanke om fred på jord, men om fred i heimen... Den følelsen som kommer når man nettopp har mistet en som man var veldig glad i, og alt man kjenner er sorgen som river en i hjertet ... Er det julefølelsen?

   Har du fått julefølelsen? spør folk. Hva er det for en følelse vi skal kjenne, da? Det må jo være en slags lykkefølelse det blir spurt etter? Men det er ikke slik virkeligheten er!
Julefølelsen har vi nok alle fått, tror jeg ... men det føles så uendelig forskjellig ... Den føles ikke nødvendigvis som en slags lykkerus over lukten av nystekt ribbe eller nyoppsatt juletre i stua. Og den kommer nødvendigvis ikke med julemusikken som spilles om og om igjen i alle butikker og kjøpesentre. Den kommer nødvendigvis ikke i det sekundet du har juleferie.
 
   Nei, julefølelsen kan være savn, sorg, redsel, glede, fyll, latter, musikk, lukter, alvorlig sykdom ...  for alt blir så forsterket i julen. Enten man vil eller ikke. På godt og vondt.            


  Hos meg stod en stol tom denne julen. Ja, flere stoler sto tomme. Av flere naturlige grunner. Men den viktigste stolen stod tom. Mammas stol. Og den kommer til å forbli tom.

   Vi satt ikke og sørget, nei, vi feiret jul som best vi kunne. Alle fargene var naturlig nok ikke til stede, - men det var farger der. Absolutt. Og jeg tror faktisk at fargene som var der, var mer markante, mer skinnende, mer ekte og mer varme... Og julefølelse hadde vi helt sikkert alle sammen.
På hver vår måte.

   Jeg håper din julefølelse var av det gode slaget. For det er ingen selvfølge...



<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" 




tirsdag 13. desember 2016

lørdag 26. november 2016

LIVsVISDOM har boklansering. Kommer du?

Det nærmer seg boklanseringen min - den 1. desember.
Mine ord og mine streker dukker da opp mellom to permer.

Enkel hverdagsfilosofi som er illustrert med enkle øyblikksstreker.

Boklanseringen skjer på Forlagshuset i Vestfold, (på Skreppestad i Larvik)

Jeg blir bokbadet av markedsansvarlig og krimforfatter Frode Eie Larsen. Det blir musikalsk innslag, stand up, kaffe, kake, et lite glass med noe i .... samt goodybager med bøker - og mulig for å sikre seg denne boka samt mange andre bøker til en rimelig penge.

OBS! Det er kun for damene denne gangen; DAMENES AFTEN!  Gratis inngang!!

VELKOMMEN kl, 18 Torsdag 1. desember!!

Da skal vi kosche vårs!!!

lørdag 8. oktober 2016

Gjør det som gjør deg glad!

Ikke sett ting på vent.
Ikke utsett å gjøre ting til du blir gammel. Til du blir pensjonist.
Ikke en gang utsett til i morgen - hvis det er noe viktig du må si, eller må gjøre.
Gjør det.
Det er ikke sikkert du blir så gammel som du tror at du blir.
Og hvis du tror at du - eller de du er glad i - er udødelige, så tar du sørgelig feil.
Klart du vet at vi alle kommer til å dø en gang - men du tror kanskje at det er så lenge til døden kommer til deg og dine, at du gidder ikke å ofre temaet en tanke.
Det er helt grei, men lev mens du gjør det.

Gjør det som gjør deg glad!
Ikke angr på ting du ikke gjorde... At du ikke gikk mer barbeint, red på hest, som du hadde lyst til, eller sa: Jeg er veldig glad i deg.
Gjør det som hjertet ditt sier at du skal gjøre - for det er det som er riktig. For deg!

fredag 7. oktober 2016

Ennå mer LIVsVISDOM

 
   Livet mitt er i endring. Jeg har fått ennå mer LIVsvisdom ...
   Plutselig er den personen som har vært i mitt liv bestandig, borte. Min kjære mamma er borte. Borte fra denne jord. Det er fortsatt helt uvirkelig. Jeg skjønte jo for kort tid tilbake at det gikk den veien, allikevel er det ganske så uforståelig og uvirkelig når det først skjer ...

   Det er takket være mine foreldre, at jeg nå kommer med min lille kortbok. Det var min mor som viste min far en av mine små tegninger, og det var min far som sa: "Dette må du gjøre mer av!"        Og dermed var ballen - eller streken - i gang!

   Forsiden var klar, trodde jeg, men så fikk jeg et nytt forslag fra min forlegger. Og den gikk rett i hjertet på meg, for nettopp denne tegningen sendte jeg til min mor (på mail), hvorpå hun utbryter: "Men hun ligner jo på din mormor!" Men da sier min far: "Jeg synes hun ligner på deg!"

   Og nå - om en måneds tid, eller så ... kommer denne lille kortboka i handelen. Den kan forhåndsbestilles her, om noen skulle ønske det : Bestilling

En liten bok med tykt papir og perforerte sider, slik at visdomsordene og tegningene også kan brukes som kort når du vil glede noen. 
Totalt 30 inspirerende sider, en ypperlig gave, både til deg selv og noen du er glad i.

    Jeg håpet at min mor skulle rekke å få med seg utgivelsen av denne lille kortboka, - men dessverre ikke. Ikke fra denne siden, i hvertfall. Men jeg er allikevel overbevist om at hun følger med.            For jeg kjenner min mor! 

torsdag 8. september 2016

LIVsVISDOM - kommende, liten, annerledes bok fra meg!

Hei, hei, hei!

   Hva synes dere? Dette blir muligens coveret til min bitte lille bok som blir sluppet i høst! Den er ikke i nærheten av noen av de andre bøkene jeg har utgitt. Den er noe helt for seg selv, med lite tekst og mest tegninger.
   Jeg som aldri trodde jeg kunne tegne noe som var til å vise fram! Men nå blir det bok - en bitte liten bok som blir kalt LIVsVISDOM - pga navnet mitt og navnet til forlaget - og fordi jeg kommer med små tanker/refleksjoner - med enkle illustrasjoner som folk skal kjenne seg igjen i. Kanskje flest hunkjønn vil kjenne seg igjen ... eller kanskje ikke... Hvis vil folk ha denne lille boka som er ment som en liten oppmuntring, gave, refleksjon, gjenkjenning, humor... - så skal dere ikke se bort i fra at det kan dukke opp flere slike som bøker... i en litt annen forkledning.

   Boka kommer i løpet av høsten en gang. En årskalender for neste år kommer, også. Men jeg vet intet om når, enda. Håper den vil falle i smak hos noen av dere. Husk, sidene kan klippes ut og brukes til kort! Kjekt å ha!

Ha en toppers torsdag!

torsdag 4. august 2016

Noen dager er fargeløse ...


   Har du tenkt på at dagene har farger på seg?

   Noen dager er fargerike og varme, fra morgen til kveld. Dagene er røde, oransje, gule, blå, fiolette og grønne. Fargene nærmest slåss om kapp med hverandre. De strekker seg på tå og viser seg fra sine beste sider.
  Andre dager derimot, er tunge med grånyansene svevene rundt seg, til det nærmest går i svart. Det er som dag har blitt til natt på et blunk. Sånn helt uten videre. Uten at tiden gikk.
 
   Og noen dager, noen få dager, er totalt fargeløse. Det er de dagene man befinner seg midt i mellom, i gråsonen, i et vakuum...
De dagene er strippet for farger, akkurat som alt befinner seg i en fargeløs gjennomsiktighet.
Det er de dagene, de fargeløse dagene, som kan være de vondeste. 

tirsdag 2. august 2016

Hva omgivelsene har å si for oss

 
    Det undrer meg ... De fleste av oss liker å omgi oss med personlige, vakre ting. Mange av oss blir veldig påvirket av trenden her og nå, og kjøper inn stasj og farger ettersom vi blir fristet og påvirket. Det gjør oss godt på forskjellige måter. Det er derfor vi omgir oss med disse tingene, de har ikke bare en praktisk funksjon.
   
    Andre har sin personlige stil og tviholder på den. Kanskje fordi den gir en dypere mening, en betydning. Den har et estetisk innhold som berører noe innerst, kanskje.
   Uansett; vi liker å omgi oss med vakre ting. Praktiske ting, ja, - men ting, møbler, bilder og farger som er gode å se på, tror jeg kan ha en helbredene effekt i seg selv. Det gjør godt å hvile blikket på dem, ta på dem, puste inn engergien fra dem. Man finner ubevisst en indre ro og man er fortrolig med omgivelsene sine.

   Men ... dagen kan komme da man ikke lenger er herre over sine egne omgivelser. Den dagen man havner i horisontalen på et sykehus, for eksempel, - i en fremmed seng og blir ikledd fremmed nattøy, da er det ikke det estetiske som lenger gjelder. Det er absolutt nederst på rangstigen, hvis det i det hele tatt er tatt hensyn til. Her råder de første trinnene i Maslows behovspyriamide, men så stopper det også opp.
  Her er man omgitt av praktisk og (ofte - men ikke alltid) nødvendig medisinsk ustyr, og det er vel og bra. Men ellers da? Hva med all slitasjen, all avskallingen? Den gjør noe med oss. Hva med all den gode energien? Hvor er den?
 
   Hvorfor kan vi ikke få hvile blikket på bilder og situasjoner som gjør en godt? På varmende farger, på barn som som ler. På flaskegrønt vann som bølger i vinden, på fargeglade sommerenger, på glade ordspill. På humor og alvor hånd i hånd.
    Det behøver vel ikke koste all verden. Det kan kanskje i tillegg være en invistering i pasientene, en medisin uten bivirkninger.
 
   Jeg bare undrer meg. Som jeg så ofte gjør.




<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

onsdag 20. juli 2016

Les!



   ... Har du tenkt å lese kun én bok denne sommeren - så bør du tenke om igjen!





<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

tirsdag 19. juli 2016

Ikke glem å sett pris på dem du er glad i!



Ikke glem å sett pris på dem du er glad i,- med blikk, ord eller handlinger ...




<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

mandag 18. juli 2016

Din energi

Da tar vi hull på nok en ny uke.

 Bare en liten påminnelse sånn i farten, før dere alle farer videre; Husk at energien din presenterer deg - før du så mye som sier et ord!

God mandag!

søndag 17. juli 2016

Elever seg i mellom

Det hadde begynt å regne rett før skoledagen startet, og Trond, en av elevene,  overhørte at en lærer spurte en annen elev på tøys om det var han som hadde bestilt regnet. Dette syntes nok Trond var litt morsomt sagt. Bare sekunder etterpå kom Arild, en av skolens tøffe gutter, gående i regnet. Trond sto selv tørrskodd under taket på skolens bygning og sa lettere hengslengt da Arild kom i mot ham:
  "Hei! Er det du som har bestilt regnet?"
  Hvorpå Arild skuler bort på gutten, og idet han passerer Trond og går inn døra, kommer det tørt fra ham: "Nei! Det er du som har gummistøvler, på!"





  <a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

lørdag 16. juli 2016

Litt av et kompliment!


Mari og Marte lekte og frydet seg uti skolegården. Brått ser Mari på Marthe og utbryter:
"Så store tenner du har, Marthe!"
Læreren rakk å tenke i sitt stille sinn, at nå luktet det Tuppen og Lillemor-bråk ... Men lærere har så absolutt ikke alltid rett.
Marthe satte opp sitt peneste smil, så alle de store tennene syntes ekstra godt.
 "Tusen takk!" svarte hun glad.



<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

fredag 15. juli 2016

Terror og tankens kraft


Så har det skjedd igjen ...Terroren har tatt et kraftig grep rundt frykten vår igjen. I går, på selveste nasjonaldagen til Frankrike, var det Nice som fikk gjennomgå... Og hele verden med dem ...
Jeg legger nå ut en novelle som jeg hadde på trykk i Magic Magasin - skrevet etter forrige angrep i Frankrike .... Les om du har tid og lyst. I hvertfall ikke la frykten være årsaken som holder deg tilbake fra å lese.

Tankens kraft

   ”Hva tenker du på, min kjære?” sa Peder. Han tittet bekymret bort på sin kone som satt med strikkepinnene i hendene. Strikkingen gikk på autopilot – men etter å ha vært gift med den samme kvinnen i nærmere 50 år, kjente han så godt hennes gester og utrykk. I dag var hun nok en gang langt avgårde i tankene sine, og han hadde en sterk anelse om hva det var hun tenkte på. Hun hadde hatt dette sorgfulle utrykket så uendelig mange ganger den siste tiden.
   ”Jeg som alltid har syntes at verden har vært et godt sted å være, synes ikke det lenger,” sa Margot og lot strikketøyet falle tungt ned i fanget.
   ”Hvorfor sier du det, Margot?” Peder dumpet ned i godstolen sin tvers overfor sin kone.
   På nytt stirret Margot på et punkt som Peder ikke kunne få øye på. Det var ikke synlig for hans øyne.
  ”Jeg tenker jo på all terroren som skjer i denne verden, ja, rundt om i Europa,… alt er så veldig nær oss. Og dette er bare begynnelsen … Hvordan kommer dette til å ende?”
   Peder så at Margots øyne ble våte av tårer. Han grep etter hånden hennes. ”Jeg vet ikke Margot …”
   I noen sekunder fyltes rommet med dyster taushet og tunge tanker. Peder var klar over at dette var noe som opptok Margot. Hun tenkte ikke på seg selv, men på barna og barnebarna. Hva kom til å skje med verden framover? Kom barnebarna til å få oppleve alt det gode som verden hadde å tilby, eller kom de til å bli ofre for terrorismens monstre? Det var slik hun tenkte.
   Men all denne grublingen hennes hadde begynt å tære på ham, også. At hans kone satt der med dystre tanker dag ut og dag inn, gjorde ikke ting noe bedre. Tvert i mot. Han nådde ikke lenger inn til sin kjære kone, de som alltid hadde hatt så gode samtaler. Han resignerte i grunnen litt, han også, og det måtte bare ikke skje.
    Han reiste seg, gikk ut på kjøkkenet og satte over kaffen. Litt varmt i kroppen og et par krumkaker kunne ikke løse noen verdensproblemer, men det kunne absolutt ikke gjøre det verre heller, tenkte han.
   Da han kom inn i  stuen med et brett med to kaffekopper og litt kakerester fra julen, satt Margot fortsatt og stirret trist ut i luften.
   ”Du, vet du, at nå synes jeg vi drikker opp kaffen og tar oss en tur ut før det blir mørkt. Det er ganske så lenge siden du og jeg har ruslet oss en tur, og det tror jeg at vi begge kan ha godt av nå,” sa Peder.
   ”Hva er det du sier?” utbrøt Margot, som om han hadde foreslått noe helt forferdelig.
   ”Gå tur ?”
   ”Ja, gå tur!” gjentok Peder, som om det var en aldri så liten ordre.
  Margot tok en slurk av kaffen og ga seg hen til tanker og strikketøy igjen. Da kaffen nærmet seg bunnen i begge koppene, reiste Peder seg og gikk bort og klappet Margot på skulderen. ”Legg fra deg strikketøyet ditt nå, min kjære”, sa han. ”Nå er det tid for litt frisk luft.”
   Margot la motvillig fra seg strikketøyet, og Peder visste at hun gjorde dette kun for ham. De respekterte hverandre i dyp kjærlighet, men i det siste hadde luften vært tung å puste i, syntes han. Til og med julen hadde kommet og gått uten de helt gode følelsene, fra hennes side.
   At Peder hadde en liten baktanke med turen deres, fortalte han ingenting om.

     I sakte tempo gikk de side om side i den friske januarluften, uten at et ord ble utvekslet. Varm røyk kom ut av munnene og ansiktsfargen forvandlet seg raskt til noe friskere og  mer levende enn på lenge.
     Peder trakk inn den klare luften, lukket øynene og sendte ut et lydløst takk.  ”Har du glemt livsfilosofien vår, Margot?” sa Peder etter en stund.
 Margot rykket til i den ene skulderen, før hun dro lua lenger ned over ørene. ”Livsfilosofien vår?” nærmest hvisket hun. Det er lenge siden vi har snakket om det – eller … rettere sagt, det er lenge siden jeg har tenkt sånn,” sa hun. ”Ja, det er det virkelig,” la hun til for seg selv.
   Peder kunne nærmest se at hun spolte tankene tilbake i tid.
  ”Ja, det er jo ikke det vi snakker om til daglig. Nå har det vonde som utspiller seg rundt om i verden fått så stort innpass i ditt hode – at du har antagelig skjøvet vekk de gode tankene som du var så flink til å ha,” sa han.
    Lenge gikk de begge i dype tanker bortover det nybrøytede fortauet. Luften hadde vært klar og kald, men nå begynte den og fylle seg med hvite snøfnugg.  Margot løftet hodet og stakk ut tungen, slik at noen av de hvite fnuggene fant veien dit. Et øyeblikk frydet hun seg om en liten unge. Peder kjente gleden spre seg i magen da han hørte sin kones latter. Det var en kjærkommen og etterlengtet lyd.
   ”Så pent kong Vinter gjør det for oss!” sa Margot. I neste øyeblikk møttes to votter i et kjent og godt grep, og bare knasende skritt i snøen kunne høres i stillheten.
   ”Det du sender ut, får du tilbake, vet du,” sa Peder inn i den snøfylte luften.
   ”Ja, jeg vet jo det, Peder`n min,” svarte Margot og klemte hånden hans litt ekstra. ”Og jeg har visst sendt ut dystre ting i lang tid, nå.”
   ”Det har du, og jeg har ikke klart å nå inn til deg, for du har bare vært opptatt av alt det mørke som mediene formidler til oss,”  sa Peder lavt.
   ”Du vet at når du sender ut mye frykt, så er det frykt du får tilbake. Redselen og frykten forfølger deg. Dette har jo vi levd etter i mange år, og det skal vi fortsette med, kjære Margot. Kan ikke du og jeg se tilbake på et godt liv? Og de vonde og fargeløse dagene vi har hatt, har vi jo alltid klart å sette litt farge på, tross omstendighetenes lys.”
   Margot nikket. ”Ja, det er virkelig sant, men nå er jeg, og vi, så maktesløse overfor det som skjer rundt i verden. All terroren…”
   ”Men Margot…. ”sa Peder. ”Hør på deg selv, nå! Denne terroren du snakker om, den har jo allerede klart å gjøre det som er hensikten – nemlig å skremme vannet av deg, og hvem vet, kanskje den kan skremme deg til døde, også! Vi – du og jeg – kan ikke gjøre noe konkret mot denne terrorismen, det får myndighetene ta seg av, men vi kan gjøre noe enda bedre, - vi kan snu tankegangen vår. Vi kan vise kjærlighet i stedet for hat og frykt. Du vet at kjærligheten er og blir det sterkeste våpen,” sa han.
  Margot stoppet å gå, lot en mann med hund passere dem, før hun strakte seg litt på tå og kysset Peder på kinnet. ”Du er det vakreste og klokeste mennesket jeg vet om,” sa hun.
   ”Vel, jeg har jo lært meg litt av hvert gjennom livet, men det har sannelig, du også, Margot. Men takk for ordene dine,” la han til.
   De fortsatte å gå, uten mål og mening, gikk bare der hvor det var brøytet og der føttene førte dem.
   ”Men det er barna våre og særlig barnebarna jeg har tenkt så mye på,” sa Margot etter en liten stund.
  ”Jeg vet det, kjære, men vi kan ikke annet enn å leve her og nå, la være å frykte frykten og tenke så positivt vi kan. Sterkere virkemidler finnes ikke,” sa han.
  Sammen gikk de videre gjennom vinterettermiddagen, mens skumringstimen nærmet seg. Peder kunne merke på sin kone at noe var annerledes ved henne. Noe ved holdningen kanskje? Eller var det skrittene hennes som var en tanke lettere? Livet hadde lært ham mye. Det gjaldt å bruke sine indre sanser også, ta imot signaler og vibrasjoner fra det ikkefysiske rundt oss. Livet var fantastisk, og mørket som fantes rundt om i verden skulle aldri få slukke det vakre lyset.
   Det var slike tankerekker Peder gikk og tenkte på nå, og han var usigelig glad for at Margot nå var på vei til å finne tilbake til disse tankene. Det var det han hadde håpet og trodd på, med denne lille gåturen deres.
   ”Vet du? Nå fikk jeg lyst til lage vafler når vi kommer hjem!” sa Margot og smilte.
   ”Oi, det hørtes godt ut,” svarte Peder og smilte. ”Har vi rømme, da? Det er jo så godt med rømme på vaflene.”
   ”Vet du, jeg kjøpte rømme i går, enda jeg ikke visste hva jeg skulle bruke den til. Det var liksom bare noe som sa meg at jeg skulle kjøpe med meg den boksen,” sa Margot tankefullt.
   Peder sa ingenting, bare knep igjen munnen og nikket på hodet. Så bra, tenkte han. Hun har nok fått litt hjelp både støtt og stadig av det vi ikke kan se, av det som hjelper oss videre her i livet, - men hun har bare ikke vært mottagelig for annet enn sine egne dystre tanker.
   ”Nei, nå snur vi og går hjem igjen,” sa han. ”Nå vil jeg hjem til min smilende kone og hennes sprøstekte vafler med syltetøy og rømme på.”
   ”Skal bli, min kjære husbond! Og takk for at du tok meg med ut i kulden og lot varmen slippe inn i sinnet og hjertet mitt igjen!”

<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />

torsdag 14. juli 2016

Jeg vil ha en sang!


   I mange år skrev jeg sanger og taler til alle anledninger, og i den forbindelse kom jeg jo borti alle slags framtoninger. Men den episoden jeg kanskje husker aller best, tror jeg absolutt kan egne seg på trykk…

   Det var en lørdag aften at telefonen min ringte. Et ukjent nummer viste seg og en hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, men hva visste vel jeg.
Noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld, kom hun ikke med. Her var det en dame som tydelig var vant til å få tilfredsstilt sitt behov når hun selv måtte ønske det.

Æ ringe for æ vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Æ så du annonsert i Sandefjords bla”.
Ja…” Jeg var litt nølende, merket jeg.
Æ vil ha en spesiell sang. Til en begravelse. Mi mor har gått bort!”
Åh...” sa jeg, som hater ordet kondolerer. Mer tror jeg ikke at jeg fikk lirket ut av meg.
Ja,” fortsatte Bodil, ”men æ vil ha en lystig sang til ære for ho! Æ vil ha no muntert, skreve på ei drekkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og vektla de siste to ordene med mørk tyngde.

Ja vel…” sa jeg og grøsset en anelse, men jeg visste samtidig ikke om jeg skulle le eller gråte. Det slo meg at noen kanskje tøyset med meg, men jeg torde ikke å spørre …

Og no har æ fått masse pæng!” fortsatte stemmen. ” Masse pæng!” gjentok hun med stor entusiasme i stemmen.
Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å stilne et par sekunder.
Jeg tar 500,-,” svarte jeg.
Åh, det er da iiiiingenting! Det skal du få!” sa Bodil muntert. Hun syntes opplagt at jeg ba om knapper og glansbilder.

Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg forsiktig. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle nærme meg dette vesenet. Hun var så helt annerledes enn alle andre ”sangkunder” jeg hadde snakket med opp igjennom årene.
Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa Bodilstemmen.

Brått fjernet stemmen seg fra røret og den søkte mot noen i bakgrunnen hennes. Så kom stemmen tilbake, og nå var den en anelse spak...
Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr.?
Nei,” sa jeg og kjente at det rykket godt i smilemusklene. ”Og du sa nettopp at du har masse penger!” dristet jeg meg til å si.
Ja, ja, det har æ!” sa dama. Den hese Finnmarksstemmen gikk brått opp en oktav.

Så sa hun ikke mer, før jeg hørte mumlende Finnmarksstemmer i den andre enden. Dette kan ikke være noen jeg kjenner som tøyser med meg, rakk jeg å tenke.

Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona? Stemmen var spak igjen.
Nei, dere får en sang ut fra de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner,” sa jeg. Nå måtte jeg nesten bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen. Stemmeleiet hennes beveget seg som flo og fjære.
Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?”
Nei, nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
Hva???” Nå gikk det nesten rundt for lille meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg, allikevel... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at dialekta var ekte.
Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
Hva???”


   Latteren min ropte om å få komme opp og ut, nå, og jeg måtte bokstavelig talt holde meg for munnen. Dama – og folka som var sammen med henne, måtte ha opp til flere skruer løse, eller så tullet noen lenge og vel med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg.
Jeg tror du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg, som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!
”Nei vel, men så fint! Da kan æ skriv sangen ut sjøl!” fortsatte Bodil.
Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.

Så ble det stille i den andre enden...
Æ vet ikke korsen æ gjør det,” sa stemmen spakt.
Å skrive ut sangen?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
Ja,” sa hun.
Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
Nei, æ vet ikke, æ kan ikke det,” fortsatte hun.
Har du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at dette var jo helt hinsides. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
Æ har pc, men æ kan ikke skriv ut,” sa hun.
Men Karsten, da?” sa jeg. Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på alt hun sa.
Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.
Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
Kan du trykk opp 100 kopier for mæ? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
Ja, æ betaler ka det måtte vær`!” sa hun entusiastisk. Stemmen hennes gikk opp og ned som en jojo.

Og nei, du.., tenkte jeg... Det gjør du nok ikke!
Men du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte jo i Sandefjords blad)
Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde lagan! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho som har skreve den, averterer i Sandefjords blad i dag!”

Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
Ok, men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi også!” sa jeg og lo.
Ja, da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det prikket nedover ryggen min.
Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)


Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?
Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger... Eller kanskje noen kom og tok levra hennes....

Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…
Mafiaen i nord som tok levra til ho mor"...



<a href="http://blogglisten.no/blogg/ordogstreker.blogspot.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2289" />